Et liv i en analog og en digital verden

Tilhørigheten til et nettsamfunn er for mange en livsstil. Mange av oss er medlemmer av flere slike samfunn. De oppretter profiler, skaffer seg sosiale nettverk og etablerer seg på flere steder. Etter hvert blir profilene liggende ”døde” på flere av disse samfunnene.
De fleste av oss tester ut flere nettsamfunn, og tilskutt finner vi et som vi liker bedre enn de andre. Vi flytter inn og vi etablerer oss. Det er som om vi lever flere liv, ja som om vi lever på flere planeter. Vi har liksom den digitale verden og den analoge verden.Når vi kommer til verden, enten den er analog eller digital, er vi nakne og ensomme. Vi får et navn, vi får interesser, vi begynner å se oss rundt. Vi leter etter venner, -kikker etter ”kjentfolk”. Søker, leter, treffer en gammel klassekamerat, en tidligere lærer, en venn av familien, kollega, kompisen til brutter`n osv. Vårt sosiale nettverk blir større. I den analoge verden etablerer vi vennskap med mennesker vi får visse følelser for. Men i den digitale verden kan vi bli venner med folk vi kjenner godt fra før, folk vi kjenner litt, og folk vi ikke kjenner i det hele tatt. Vi legger dem til som venner, og dersom de aksepterer, ja så er vi venner da.

Venner har plutselig blitt et utvidet begrep. Mange av disse vennene hadde ikke jeg giddet å invitere hjem på en kopp kaffe. Men gjør man ikke det da? Er det ikke vanlig skikk og bruk at vi inviterer venner hjem til oss? – Jo i en verden er det vanlig. Ikke i en annen verden. Den verdenen vi stadig tilbringer mer tid i.

Eldre mennesker hevder at da fjernsynet kom, ble folk mindre sosiale. De gikk sjeldnere på besøk, og inviterte sjeldnere venner hjem til seg. Nå er vi mer sosiale enn vi har vært på lenge, men vi slipper å gå på besøk og vi slipper å ha gjester. Sosiale kan vi være allikevel.

Vi vokser stadig inn i nettsamfunnet vårt. Vi blir veletablerte der inne i den digitale verden. Vi deler bilder og opplevelser med våre venner, deler erfaringer og deler raust våre venner med andre. Det hersker ingen sjalusi der inne. Alle er venner. Jeg har ikke sett en ”fiende-liste”. Altså er det en perfekt verden der vi lever i fred og fordragelighet. Kanskje er det nettopp det vi trenger? For å koble av fra en hektisk hverdag. Hvilken hverdag? Er ikke hverdagen der inne da? Er ikke en stadig større del av livet vårt der inne?

For tiden er de fem tingene jeg er mest opptatt av: min mann, mine barn, vennene mine, jobben min, og det kurset jeg går.
Jeg har et liv på Facebook. Det er det nettsamfunnet jeg har valgt å etablere meg i. Der har jeg fire av de fem ”tingene” mine.

1 Mine venner:

Jeg har nesten 100 venner på Facebook. Jeg er glad jeg ikke har så mange venner i den andre verdenen. Det å pleie vennskap med 100 mennesker krever en online-aktivitet. Det krever at du kan kommunisere med flere i gangen. Når jeg har noe på hjertet kan jeg formidle dette ved å forandre status, laste inn en applikasjon, skrive på noens vegg, eller melde meg inn i ei gruppe. Stor aktivitet på Facebook en periode gjør at jeg føler meg mer sosial. Jeg får formidlet ting jeg er stolt av. Legger ut bilder som jeg ønsker å vise fram. Jeg kan engasjere meg i sosiale grupper som mine venner inviterer meg inn i. Jeg er med i en gruppe for rødvinens venner. Så vet alle at jeg liker rødvin. Jeg er med i ei gruppe for å hjelpe folk som har en alvorlig sykdom. Så vet alle at jeg bryr meg om alvorlig syke mennesker. Jeg er med i ei gruppe for de som er født på 60-tallet og veit hva Facebook er. Så vet alle at jeg er et moderne menneske som kan le av at jeg føler meg gammel.
Mine (nesten)100 venner på Facebook vet i alle fall masse om meg, og jeg vet masse om dem.

2 Mine barn

Mine barn har vært aktive i flere nettsamfunn. Nå er de mer eller mindre aktive på Facebook. Mine barn er mine venner. Det er ikke helt sant. Et av mine barn er ikke min Facebook-venn. Han er 16 år og synes sikkert ikke det er i orden at mor får en del av det livet han har der inne. Det er greit. Det er nemlig ikke han det er verst for den dagen han mener han er så voksen at han ikke har noe å skjule. På Facebook oppdager jeg nemlig ting rundt mine barn og deres venner som jeg egentlig ikke vil vite. Når min datters venn også er min venn, kan jeg lett lese meldinger de åpent formidler til hverandre. Det er nesten som å trampe inn i en dagbok. Bortsett fra at denne dagboken ikke har en liten blank hengelås som gjør det utilgjengelig for mødre.
Men med voksne barn som har flyttet hjemmefra er Facebook også en kanal der vi kan sende hverandre en virtuell blomst, en klem, et klask, og i disse dager en julepakke som åpner seg selv på juleaften.

3 Jobben min

Jeg jobber med markedsføring. eMarkedsføring. Facebook er en av de kanalene jeg må prøve ut. Jeg kan lage grupper og invitere mitt nettverk inn i gruppene(her har mine venner plutselig blitt mitt nettverk). Jeg kan måle effekt av dette. Jeg måler hvor mange som faktisk er med på disse gruppene og som følger lenker til websidene våre som jeg har lagt ut. Denne delen av Facebook er ganske ny og uutforsket for meg enda, men siden jobben min er en viktig del av livet mitt, og en stor del av livet leves der inne, er det naturlig å også trekke jobben inn her. Jeg skal forsøke bannerannonsering og er spent på resultatene her.

4 Kurset jeg går på

Den første oppgaven jeg får på kurset er å bli med i en gruppe på Facebook. Så får jeg faktisk med meg den delen av livet mitt. Dette fører nok til at jeg får nye venner der inne. Jeg gleder meg til å erfare hvordan Facebook kan brukes aktivt innenfor undervisning og læring. Her kan jeg høste erfaring som jeg kan dra nytte av i jobben min.

5 Mannen min.

Jeg har en mannsom ikke bruker Facebook. Vi er gift kun i det virkelige liv. Jeg lurer på hvor lenge han har tenkt å ikke leve et liv på Facebook. Hvor lenge er det mulig å ikke være i et nettsamfunn i det hele tatt? Hva er det som gjør at noen mennesker ikke gidder å bruke tid på dette?
I alle fall gjør dette at jeg må finne fram det sosiale meg i blant. For hjemme hos meg bor det en mann av kjøtt og blod. Skal jeg kommunisere med ham må jeg faktisk snakke.

Fire av de fem tingene som er viktige for meg akkurat nå, er en del av min digitale verden. Det vi ser her er jo at det ene smelter sammen med det andre. Jobb, skole, venner, familie.

Er dette sunt? Det vet vi vel egentlig svært lite om enda. Det er for tidlig å se konsekvensene av at grenser mellom jobb, venner og familie forsvinner i den virtuelle verden. Jeg tror det blir mer viktig å trekke opp disse grensene tydeligere i den analoge verden. Kan vi være virtuell mor, kone, venn, kollega og studievenn? Ja det kan vi vel, men vi må være en venn, mor, kone, kollega og venn av kjøtt og blod også.

Vi kan ikke bare dele ut virtuelle klemmer, gråte virtuelle tårer eller skrive trøstende ord på en vegg på Facebook. Vi må fortsatt legge armene rundt hverandre, le og gråte på riktig.

Nettsamfunn kan få ensomme mennesker til å ikke føle seg ensomme. Innenfor disse samfunene kan enkelte være en annen en de egentlig er. Noen gjør dette fordi de føler seg mindrevedige. Nettsamfunnet gjør dem i stand til å være den personen de kunne ønske å være i det virkelige liv. Det er en arena de kan leve lenge i uten fare for at deres lille hemmelighet skal bli avslørt. Er det en fare for det, kan de jo bare trekke seg ut.

Andre har onde hensikter med å utgi seg for å være en annen. Mennesker kan lett bli offer dor ”velmemende ” hyggelige mennesker som benytter nettet til å finne seg offer for onde handlinger. Jeg leste nettopp en artikkel om ei 13 år gammel jente som hadde en venn på myspace. De var venner i ca en månet før han avsluttet vennskapet. Han hevdet at hun ikke oppførte seg bra mot vennene sine. Det endte med at jenta tok livet av seg. Foreldrene fant i ettertid ut at gutten ikke var den han hadde gitt seg ut for å være, men en som bodde i jenta sitt nabolag. –Artikkelen kan leses her: http://www.adressa.no/nyheter/utenriks/article980342.ece

Heldig vis hører slike historier med til sjeldenhetene. Som regel er nettsamfunn arenaer for alminnelige mennesker som ønsker å finne gamle venner og dele informasjon med nye venner. Det går mer i retning av at vi bruker disse samfunnene både på jobb og privat. Det vil alltid finnes mennesker med uredelige hensikter i både den analoge og den digitale verden. Når ny teknologi gjør det mulig å omgås hverandre på nye måter, bør vi finne ut hvordan det best kan gjøres, og utnytte dette på best mulig måte. Verden vil fortsette å gå framover. Den har jo intet annet sted å gå.